Mette mager knurrer ikke

Mette mager knurrer ikke
Mette mager knurrer ikkeFoto: Julie Lunde Lillesæter, Differ Media
Fra tidenes morgen har vi hatt folkevandringer. Alle som bor i Norge i dag har vandret inn et steds fra, enten det var våre forfedre og –mødre som kom eller vi selv reiste hit. Grunnlaget for de store folkeforflytninger har svært ofte vært krig og hungersnød. Og krig og ufred er ofte i seg selv resultat av nettopp mangel på mat. I vår moderne historie, etter 2. verdenskrig, har mange av de alvorlige konflikter som utspiller seg og har utspilt seg på nasjonalt og internasjonalt nivå, sine opphav på den fattige landsbygda.

Der tvinger dyp, intens fattigdom fram uro når kampen for naturressurser tilspisses og unge mister håp om å kunne stifte familie og gi sine barn et godt liv. Stabile jordbrukssamfunn brytes opp, folk vandrer ut i håp om en sikrere framtid. I dag ser vi store flyktningestrømmer komme inn i Europa og nærområdene i Midt-Østen, og i Sørøst-Asia nettopp fra områder hvor ufred, krig og matmangel herjer.

Gjennom flere tiår har norsk og internasjonal bistand oversett utarmingen på den fattige landsbygda i utviklingsland – bare 3prosent av norsk bistand er rettet mot landbruksutvikling. Vi er flinke i Norge til å drive nødhjelp når matfatene langt borte er tomme, men vi har valgt ikke å hjelpe med å støtte opp om bedret landbruksproduksjon som kunne forhindret sulten, og dermed usikkerhet, uro og krig. Og moderne folkevandringer.

Legger vi til at globale klimaendringer hvor Norge som industri- og oljenasjon gir et spesielt negativt bidrag til, har gjort landbruksproduksjon i fattige land mindre produktivt og økt sjansene for tørke, flom og uår der, så ser vi et mønster der den manglende satsing og støtte til utviklingslandenes landbruk kan være kimen til mange av de menneskelige tragedier vi nå ser også i Norges nærområder.

Utviklingshjelp og utviklingslandenes egne satsinger er blitt konsentrert om sektorer utenfor landbruket. De relativt enkle og billige grep som kan styrke landbruket – så som nasjonal landbruksforskning og ikke minst veiledningstjenestene for både kvinnelige og mannlige bønder – er blitt neglisjert. Og mangel på utvikling av lokale og regionale markeder der bønder kan få en redelig og forutsigbar pris for sine produkter (slik norske bønder stort sett får). Nå betaler de fattigste prisen og de utfordrer våre samfunnssystemer, både i ord og i migrasjon. Sultne mager knurrer.

Norge er blitt en 3 prosents nasjon i landbruksbistand i en voksende global krise der nettopp landbruket er ett av de viktigste våpen vi kan bruke for å forebygge og hjelpe. Norge har fremdeles betydelig kompetanse innenfor tropisk og sub-tropisk landbruk som kan være til støtte for en kraftig oppskalering av norsk landbruksbistand.
Norske institusjoner og private organisasjoner er med i store internasjonale nettverk, også i utviklingsland, som besitter den globale kompetansen. Norge har vært preget gjennom flere tiår av manglende politisk vilje til å prioritere landbruket, som er falt ut av bistands-dagsordenen på bekostning av store strukturinvesteringer, ofte med moderne teknologi.

Sant nok: fattige utviklingsland mangler det meste, men det er de fattigste som mangler det grunnleggende: mat, vann, trygghet, håp om et bedre liv. Profilen i norsk bistand må endres til å gi en adskillig større og bedre støtte til landbruksutvikling, både fordi det er menneskelig riktig, men også fordi vi vet at mette mager knurrer ikke.

Om forfatteren: Stein W Bie har vært direktør for Noragric, forskningsdirektør i FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og generaldirektør i den internasjonale landbruksorganisasjonen ISNAR i Haag. Bie er en av Norges fremste eksperter på mat, landbruk og bistand. I dag arbeider han som daglig leder i IMSA Knowledge Company AS og har nettopp sluttet som økobonde i Rendalen.

Artikkelen sto først på trykk i rapporten “Bærekraftig matproduksjon i et endret klima“.

Del