Jordbruk, eierskap og lønnsomhet

Foto: Julie Lunde Lillesæter, Differ Me

Foto: Julie Lunde Lillesæter, Differ Meida.
Skrevet av Christian Anton Smedshaug, leder av Agri Analyse

Jordreformer og kampen om eierskap til jorda har en sentral plass i historien. Eierskap til jord og struktur i jordbruket har vist seg å være et potent opphav til forskjellige politiske systemer og økonomisk utvikling og betyr mye for maktfordelingen i samfunnet. De mest vellykkede land i verden har vært basert på god jordfordeling i en fornuftig struktur, det gjelder helt opp til vår tid.

Den første jordreformen vi kjenner til, ble gjennomført i Athen rundt 500 f.Kr., da Peisistratos refordelte land fra aristokratiet for å tilfredsstille sin maktbase av små- bønder som var fortrengt av godseiere. Han stimulerte samtidig jorddyrking med billig kreditt. Jordreformer var også et av de store stridsspørsmål i det romerske riket.

To utviklingsbaner

Klassiske eksempler på betydningen av jordfordeling og eierskap er utviklingen i anglosaksiske kontra latinske utvandrerland. I de anglosaksiske landene satset man på familiejordbruket og hindret oppsamling av jord på få hender, med nordstatene i USA som det fremste eksemplet.

I 1862, under borgerkrigen, vedtok kongressen «The Homestead Act», en lov for statene i Den nordamerikanske føderasjonen. Alle amerikanske borgere og søkere om statsborgerskap fikk rett til gratis å erverve 160 acres (640 dekar) av Føderasjonen. Etter fem års bruk fikk nybyggeren full eiendomsrett til jordstykket.

Loven ga motivasjon for jordhungrige innvandrere fra Europa, slik som husmenn fra Norge, til hardt arbeid i «The Frontier», og fremmet utviklingen i Midtvesten, som Minnesota, Nord-Dakota og Sør-Dakota. Loven hindret også at store arealer kom på få hender. Denne tradisjonen viderefører den protestantiske tradisjon med fokus på individet og selvstendige enkeltmennesker som ønsket å bygge seg en ny framtid utenfor det europeiske hierarkiet og derfor vandret ut til settlerlandene på den andre siden av Atlanteren.

Dette står i motsetning til de spansktalende landene i Sør-Amerika, som videreførte det søreuropeiske godseiersystemet (latifundo). De tok med seg den skjeve jordfordelingen og en katolsk kirke som bidro til å befeste tradisjonene som de forlot i Europa. Utviklingen i Sør-Europa, dvs. Spania, Portugal og Sør-Italia er relativt parallell til den søramerikanske.

De angelsaksiske utvandrerlandene, Canada, Australia og New Zealand derimot, satset sterkt på jordbruk, men kombinerte satsingen med industribygging. På den måten fikk de industrisamfunnets styrke og fordeler, samtidig som de økte produktiviteten i jordbruket.

Forsinket demokrati og industrialisering

De europeiske settlerområdene tok med andre ord forskjellig retning. I prosessen videre betydde dette at i de spanske settlerområdene gikk industrialiseringen langsommere og demokratiet kom senere, selv om landene hadde tilsvarende forutsetninger for industri som USA, Australia og Canada.

I Sør-Amerika satset Uruguay og Argentina på eksport av jordbruksprodukter fra selvstendigheten på 1800-tallet. I 1870 var Argentina rangert som verdens 11. rikeste land, foran Tyskland. Og i 1900 var Argentinas kjøpekraft per person 50 % høyere enn Norges og over tre ganger større enn Koreas. Hundre år senere (1995) var Argentinas kjøpekraft bare 37 % av Norges og 62 % av Sør-Koreas. Argentinas eiendomsstruktur liknet på sørstatenes i USA. Hacienda-eierne dominerte økonomien og det politiske liv. I 1960 eide drøye 5 % av jordbruksfamiliene over halvparten av alt areal i Argentina. Industrialisering, demokrati og utjevning var ikke blant deres hovedmål.

Vekst etter andre verdenskrig – eierskap og lønnsomhet

Det er viktig hva slags valg som gjøres både i Nord og Sør, med tanke på hvilken struktur det legges opp til i landbruket. Nå er det særlig i Sør at det i landbruket er store muligheter for strukturendringer som kan skape høyere produksjon, og mer selvstendige bønder har størst potensial. Og den utviklingsvei som velges i jordbruket vil ha betydning for hvordan samfunnet ellers utformes. Der er to hovedproblemstillinger. Land der jorda er på få hender og hvor jorda bør deles ut på fler og land der jorda er på så mange hender at den ikke kan drives effektivt eller gir særlig livsutkomme.

Når det gjelder land der jorda er på få hender så vet vi av erfaring at jordreform som skaper drivverdige enheter basert på selveie eller langsiktig leie (som Kina) har gitt gode resultater for utvikling. I Japan var oppløsning av føydalvesenet og fordeling av jorda til den som dyrket den, noe av fundamentene for den japanske økonomiske revolusjon (fra 1867). Det ble forsterket av den amerikanske administrasjon etter andre verdenskrig. De tillot ikke større eiendommer enn tre hektar (utenom på Hokkaido). USA brukte her erfaringene fra sin egen utvikling i å sikre en sosial og økonomisk bærekraftig utvikling i Japan.

Enda tydeligere var USA i Sør-Korea. Der ble alle bruk over en viss størrelse pålagt å deles opp og kompensasjonen som ble gitt for dette, måtte brukes til å kjøpe obligasjoner i den framvoksende industrien i Korea. På den måten slo man to fluer i en smekk. Man fikk kapital til å utvikle industri, samtidig som landet fikk flere forbrukere av varene ved at mange ble løftet ut av fattigdom gjennom å bli selveiere og drive større enheter og selv få fruktene av eget arbeid. Man brukte Henry Fords filosofi: ” arbeiderne må tjene så godt at de har råd til å kjøpe de bilene vi produserer”.

En rekke av de nye statene i Øst-Europa etter første verdenskrig hadde også en eller annen variant av jordreform. 70 mill. mål ble refordelt, hovedsakelig fra russiske og tyske godseiere.

Thailand har siden 1933 holdt på med jordreformer som foreløpig har tilgodesett 1,2 mill. bønder. I Vietnams første 30 år (1945–1975) av jordbrukssatsing var hovedfokus under mottoet «land to the tiller». Sri Lankas Paddy Lands Act i 1958 regulerte det føydale forholdet mellom jordeier og jordarbeider. På Filippinene har reformlovverk fordelt land til 1,7 mill. bønder og regulert leieforhold til over 1 mill. leilendinger

Det kan også være verdt å merke seg at de kommunistiske revolusjonene ikke har skjedd i industrisamfunn, som Marx antok. Derimot har de kommet i land preget av en stor andel fattige bønder, slik som Russland (1917) og Kina (1949) og Cuba (1959). Årsaken kan være at forskjellene der er større og vises bedre, samtidig som folk har mindre å tape.

Familiejordbruk, industrialisering og demokrati

Sammenhengen mellom familiejordbruk, industrialisering og demokrati er viktig. Årsakene til at dette henger sammen er at i allianser har borgerskapet og jordbruket et interessefelleskap gjennom å utvikle et mer effektivt samfunn som gir alle større muligheter, uten at det bryter ned borgernes makt. Tvert om blir det en allianse som bedrer økonomi og levekår for alle, i motsetning til et godseierdominert samfunn, der ressursene sitter på få hender, og de som eier dem, har alt å frykte fra mulige endringer.

Et eksempel på et land som lever med dualismen mellom selskapsdrift og familiejordbruk er Brasil. De store godsene der produserer primært for eksport og ansvaret for disse ligger hos et annet departement enn driften av det som regnes som familiejordbruk. Det er bruk med maks to ansatte og med størrelsesgrenser i tillegg. Og det illustrer jo hvordan motsetningen mellom selskapsjordbruk og selveierjordbruk kan forstås.

Hvordan skal da familiejordbruk forstås? En helt sentral del av begrepet er eierskap. Det vil si at fruktene av arbeidet skal tilfalle den som driver jorda. Det har vist seg effektivt både for å modernisere jordbruket, øke produktivitet både på jord og arbeid og den totale økonomiske gevinsten.

Den andre delen er arbeidsmengden som skal til for å drive bruket. Et «bærekraftig bruk» har ofte vært sett på som den størrelsen en familie greier å drive, altså med et par årsverk og eventuelt barnas innsats. Dette var utgangspunktet for familiebruk over hele verden fra utparselleringen av prærien i enheter som kunne håndteres av en familie til oppbygging av bruk etter andre verdenskrig i Sør-Korea, Taiwan og Japan.

Utfordringen er selvsagt at etter hvert som teknologi og dyrkingsmetoder bedres så øker det arealet en familie kan drive. Da må det etter hvert bli færre bruk, noe som bør skje ved at familiebruket blir større, men ikke for store. De bør ikke ekspandere og bli nye gods eller bli så store at neste generasjon i familien ikke har kapital til å overta bruket.

Relevante lærdommer for afrika?

Med disse erfaringene i bakhodet, kan vi spørre oss hva dette betyr for Afrika i dag. Eierskap der er like sentralt som for bønder i andre land. Selvsagt er langsiktig leie som i Kina (30 år) eller Vietnam (enda lenger), en mulighet, men det må være slik at driver får hele gevinsten og så betaler skatt som resten av samfunnet. Videre er størrelsen på hva som er bærekraftig umulig å generalisere om. Det areal man kan leve av i fruktbare områder i Uganda, med mais og grønnsakproduksjon er langt mindre, enn hva som er nødvendig for å brødfø seg i Etiopia i tørre områder, der hirse og durra er aktuelle kornsorter. Videre er nomadisk husdyrhold avhengig av århundregamle retter og praksis i deling av vann og beiterullering. Og her er eierskap mindre viktig dersom ikke hele kulturen skal endres og det er oftest ikke ønskelig.

Dersom man skal endre strukturer for å skape bedre muligheter er risikoen høy ved dårlig politisk håndverk. Opptøyene i Kenya vinteren 2008 var særlig harde i Rift Valley. President Kenyatta ga i sin tid jord til sin etniske gruppe, kikuyuene, etter at britiske kolonister forlot landet. Nomadiske grupper som kalenjin, derimot, har aldri godtatt denne jordfordelingen og hevder å ha eldgamle rettigheter til den samme jorda. Store jordeiendommer i Kenya ellers tilhører et fåtall privilegerte familier og noen hundre godseiere. Dette gjør at Kenya i dag har store uløste jordfordelingsproblemer. Men selv en rettferdig jordfordeling vil ikke gi nok jord til alle. Kun 15–25 % av jorda kan brukes til jordbruk, og ressurskonflikten rir landet.

Derfor må jordreform skje i en situasjon med økonomisk vekst slik at flere kan finne utkomme i industri og andre deler av økonomien slik at de som ikke finner plass i jordbruket har en god framtid i andre deler av økonomien.

Jordreform og familiejordbruk dreier seg ikke bare om at flere skal eie. Burundi og Rwanda representerer land med et annet problem. Arealene de enkelte hushold disponerer, er ikke tilstrekkelige for å ha et rimelig utkomme. Da kreves alternative arbeidsplasser for å få folk ut av jordbruket og en reform som skaper tilstrekkelig størrelse på enhetene.

Folkemordet i Rwanda kan også forstås bedre dersom vi trekker inn avtakende avkastning, skapt av et økende befolkningspress på dyrkbart land, nesten uten alternative sysselsettingsmuligheter utenfor primærproduksjonen. Under slike forhold, med totalt fravær av økende avkastning, får gamle Malthus faktisk rett i sin pessimisme.

Økende befolkning skaper kriser. I Rwanda er befolkningstettheten 277 innbyggere per kvadratkilometer. Dette er ikke en uholdbart høy befolkningstetthet i et industriland – Japan har 336 innbyggere og Nederland 385 per kvadratkilometer – men for et fattig jordbruksland er tallet enormt høyt. Danmark har til sammenlikning 125 innbyggere, Tanzania 36, Sør-Afrika 36 og Namibia 2 innbyggere per kvadratkilometer.

Jordreformer krever ny lovgiving, nye fordelingsløsninger og til dels ny infrastruktur med bygninger, veier, vanning etc. Slik sett skaper reform ny dynamikk i samfunnet ved at ressursene fordeles mer demokratisk og investeringer kan gjøres av en større del av folket og inntektene spres tilsvarende. En forutsetning er at eiendomsforholdene blir så klare at de som eier jorda, kan få lån med sikkerhet i eiendommen. I praksis er jo det ofte den sikkerheten som kan framskaffes for lån.

Tilfellet Malawi

Malawi viste i 2006-8 at det er mulig å gjøre grep for å øke produksjonen. Landet hadde i 2005 en katastrofal maishøst på kun 1,2 mill. tonn, mens årlig behov er rundt 2 mill. tonn. Avlingen var lavere enn forbruket også året før. Hovedårsaken var lite regn, og høsten 2005 led nærmere 5 millioner mennesker av sult.

Det internasjonale samfunn bidro da med matvarehjelp, men lite eller ingenting kom som støtte til vitale innsatsfaktorer som såkorn og gjødsel. Malawi selv, gjennom regjeringen, lånte da 60 mill. dollar til kjøp av kunstgjødsel til bøndene. To 50 kilos sekker med kunstgjødsel ble solgt til hver bonde til en tredjedel av verdensmarkedspris. Kuponger til kjøp av en mindre mengde såkorn ble også delt ut.

I 2006 fikk Malawi en avling på 2,7 mill. tonn, mens høsten 2007 ble enda bedre, 3,4 mill. tonn, ifølge regjeringens statistikk. Hovedårsaken var at avkastningen per hektar økte fra 0,8 tonn til 2,0 tonn. Nok nedbør var en viktig faktor, med fortsatt tørke ville både såkorn og gjødsel kastet lite av seg. Men uten tilstrekkelige innsatsfaktorer kunne ikke regnet vært utnyttet, ikke minst fordi såkorn, naturlig nok, blir mangelvare når det er hungersnød. Malawi kunne i 2007 selge mat til nabolandene, Zimbabwe, Lesotho og Swaziland. Ved eksport og mindre import tjente regjeringen raskt inn lånet.

De nasjonale tiltakene ble gjort mot anbefalingene fra Pengefondet og Verdensbanken og de store landenes bistandsorganisasjoner. FN og skandinaviske land, deriblant Norge, støttet derimot tiltakene. Ved å ignorere ekspertene og satse på nasjonale og demokratisk valgte organer slo Malawi sulten tilbake. Samtidig økte de totale inntektene på landsbygda, og prisene falt fordi mattilgangen var større enn etterspørselen. Et annet aspekt er at kostnaden ved å produsere et tonn mais i Malawi er om lag 80 dollar per tonn, mens ett tonn mais i matvarehjelp koster om lag 700 dollar.

Eierskap og politikk

Eierskap og passende enheter gir ikke vekst i seg selv. Et produktivt jordbruk krever investeringer, men uten en viss sikkerhet for at disse kaster av seg, vil ikke investeringene komme. Familiejordbruket trenger med andre ord et rammeverk for å utløse det produksjonspotensialet som finnes. Dette er knyttet til en viss sikkerhet for priser slik at økt produksjon gir økt inntekt og ikke bare økt gjeld knyttet til større kapitalbruk. For å oppnå dette trenger man et importvern tilpasset de nasjonale produksjonsforhold slik at egen produksjon blir lønnsom.

I land der man mangler effektive samvirker til å holde rimelig prisnivå er gjerne staten den som må sikre en viss minstepris. Uroen i India rundt dagens WTO-avtale illustrerer noe av poenget. Devinder Sharma sier det slik i en kommentar:

It was only when procurement prices were introduced that farmers got an assured price for their produce, and that is what encouraged them to produce more. Procurement prices help farmers realise a fair and better price for their produce. India’s Green Revolution success story owes much to the administration of procurement prices.

Indias problem er at de under WTO-avtalen kan bli utfordret på hvorvidt de kan bruke de midlene som er nødvendig for å bedre økonomien i jordbruket. Poenget er at en viss sikkerhet for inntekt er nødvendig for at familiejordbruket skal kunne levere til beste for samfunnet. Eierskap og en aktiv jordbrukspolitikk hører sammen.

Foto: Julie Lunde Lillesæter, Differ Me

Del