Den ufrivillige bonden

Julie Lunde Lillesæter, Differ Media

Overgangen fra jeger- og sankesamfunnene til jordbruk startet for 10 000 år siden. I Norge skjedde dette mye senere, men prosessen var den samme. Før den industrielle revolusjon var det ikke mange alternativer for folk flest enn å dyrke jorda. Når mange utviklingsland har store deler av sine befolkninger i primærnæringene i dag, er det bare et tegn på at det ikke er andre arbeidsplasser å finne der i dag. 

Rundt landbruket har det gjennom årtusener spunnet seg kulturer, religioner, myter og styringsformer og gjort bønder og deres familier til et slags lim i samfunn under utvikling. Den industrielle revolusjonen, og nå til sist informasjonsteknologi og de nye mediene, har åpnet vinduene til alternative liv utenfor landbruket.

Bedre mobildekning førsteprioritet

I de siste 50 årene, mens jeg har arbeidet med tropisk landbruk, har det skjedd store endringer i folks ønsker om å forbli i landbruket. Ønskene om å komme ut av et fattigslig landbruk i en avkrok av verden til nye muligheter, møte nye mennesker og delta i nye kulturer, er blitt kraftig forsterket blant verdens unge. Da jeg for noen få år siden ba førsteårs-studentene ved Landbruksuniversitetet i Tanzania å fortelle meg hva det viktigste universitetet deres kunne gjøre for å bli mer attraktivt for unge mennesker, svarte de unisont «bedre mobildekning». De var kommet inn på universitetet gjennom et samlet opptak, men ingen hadde landbruk på 1. eller 2. plass. Selv de utvalgte talentene fra videregående skole i Tanzanias store landbruksbefolkning ville helst andre steder hen enn til landbruket.

Trolig er disse reaksjonene toppen av et isfjell der vi i de neste 100 år vil se talentfull ungdom velge seg vekk fra foreldres og besteforeldres landbruk, eller bare i desperasjon forlate landsbygda der ikke bare mobildekningen er dårlig, men sjansen til å oppleve den rikdom og det mindre slitsomme liv mediene – ofte falskt – forespeiler, er minimal. Den ufrivillige bonden blir igjen, delvis fordi hun og han synker stadig nedover på utdanningsstigen, men også fordi de usikre og manglende økonomiske vilkårene i byene demper flukten fra landsbygda.

Vi ser noe av den samme talent-utarmingen i norske bygder også, som er omgitt av et av verdens rikeste industri- og tjenesteytende samfunn. Bare med verdens høyeste tilskudd i landbruket makter vi å holde nok mennesker igjen i bygdene til å produsere mat som vi nok greit kunne kjøpt på verdensmarkedet. Mer og mer blir de landskapsforvaltere eller nisjeprodusenter. Landets politiske flertall presser flere og flere vekk fra landbruksbygdene – om 100 år er vel ikke mer enn 1 % av Norges befolkning igjen i primærnæringene, og da uten vesentlig politisk innflytelse. Er dette forsmaken på det vi vil se i utviklingsland?

Hvem vil jobbe i landbruket?

Med noen unntak har ikke landbruksutvikling stått høyt på listen over prioriterte tiltak nasjonale regjeringer i utviklingsland, de internasjonale kredittinstitusjonene eller industrilandenes utviklingshjelp har støttet. Og karakteristisk nok har det i land som India, Kina, Filippinene, Indonesia og Brasil – som alle har satset en god del på landbruket – samtidig vært satset på industriell utvikling. Den betydelige neglisjering av landbruket som investeringsobjekt som har preget Verdensbankens, de regionale utviklingsbankenes og rike lands bistandsprofiler, kan ha vært en avspeiling av den utvikling som har funnet sted i rike og ny-rike land. Norske bistandsministres tro på at det er viktigst å skape en ny middelklasse i fattige land dominert av landbruk, kan også ha hatt som bakteppe at det sees på som nødvendig å skape fluktruter fra landbruksslitet for et hav av bygdefolk som vil leve med de tingene de kan se på smarttelefonen.

Det er påfallende at av det store antall innvandrere som er kommet til Vest-Europa de siste tiårene, har svært få innvandrerne fra fattige jordbruksland søkt arbeid i jordbruket, også i Norge. Flyktninger fra Sri Lanka utgjør unntaket der de hjelper til i norsk fiskeforedling. I stedet er det folk med mer industriell bakgrunn fra de nye EU-landene, som utfører mye av arbeidet i vest-europeisk landbruk.

Tilsynelatende er det er paradoks at folk fra landsbygda i Pakistan ikke er å se i norsk landbruk med i alle fall anstendige lønninger, mens polske industriarbeidere dominerer i arbeidsstokken på norske gårder, selv om arbeidsmulighetene i Polen ikke er de verste. Sendes det penger hjem til Pakistan, synes lite å gå til investeringer i landbruket, annet enn til å kjøpe opp mer jord. Mest går til helse og skole. Samt forbruksvarer. Det kan være vanskelig å få oversikt over de polske investeringene, men en del tyder på at kjøp av mer effektive landbruksmaskiner for slektningene hjemme, står høyt på listen. I Polen har de allerede helsevesen og skoler. Mange av somalierne i Norge er opptatt av å få vann til sine hjemsteder Selv om norsk vintervær og mekaniseringen av norsk landbruk kan spille inn, er det interessant å se hvordan kreftene ut og inn i landbruket avspeiles i de moderne folkevandringene. Kan det ligge en ny kunnskap om ulike prioriteter i jordbrukssamfunn i analysen av diasporas forskjellige investeringer?

Bønder er også konsumenter

Kanskje må vår analyse gå litt dypere, helt tilbake til primærbehovene for bondesamfunn. At mat og vann hører hjemme der, er utvilsomt. Den jevne bonde står for produksjonen av dette, men er kjøper av andre tjenester: helse, skole, fjernsyn, sykkel, bil, reiser, smarttelefon. «Den ufrivillige bonde» kan kanskje best defineres som den som ikke makter å få et landbruksoverskudd som muliggjør innkjøp av de andre ønsketjenestene og -varene. Det er da to måter å øke hennes/hans kjøpekraft på: Øke inntjeningen i landbruket og senke prisene på innkjøpte tjenester (og varer).

Internasjonale matvarepriser avgjør bare i noen grad det som betales for bønders produkter, med unntak kanskje av typiske eksportprodukter som kaffe, te, kakao og lignende. Omsetningsleddene tar en viktig del av utsalgsprisen. Den nordiske samvirkemodellen har hatt store problemer i mange fattige utviklingsland (mye av administrative årsaker, men også på grunn av individuell motstand), men gode samvirkemodeller finnes (for eksempel NASFAM i Malawi). Det er nok enklere å øke inntekten til en bondefamilie ved å betale en høyere pris for avlingen, enn å endre selve produksjonsmetodene.

Den andre tilnærmingen – å senke prisene på prioriterte varer og tjenester – er vel den som lå i bunnen av tanken om «bygdeutvikling» som dominerte utviklingstankegangen i 1970- og 80-årene. Sterk statssubsidiering av helse og skole og transport skulle gjøre det levelig å bli på landsbygda. Sosio-økonomiske modeller i markedsøkonomiens kjølvann, og særlig strukturtilpasningen, saboterte dette. Men likevel er det kommet flere varer, men kanskje ikke tjenester, til den fattige landsbygda. I hovedsak er det Kina, og i noen grad India, som kan ta æren for dette. Strømmen av rimelige forbruksvarer (om enn ikke alltid av beste kvalitet) fra lavkostland har brakt ny kjøpekraft til landsbygda og gitt adgang til varer som tidligere var priset etter i-landsnivå fra de gamle kolonimakter. Kanskje er det Kina som mest effektivt holder igjen flukten fra for eksempel den afrikanske landsbygda, nettopp gjennom sine lav-prisete forbruksvarer.

Hvor mange Einsteiner gjeter geiter på savannene?

Den store folkevandringen som har funnet sted i mange utviklingsland, fra landsbygdene til byene, har stort sett verken vært ønsket eller påtvunget av myndighetene (kanskje utenom Kina). Det har vært det rasjonelle menneskets ønske om enn bedre fremtid enn det små-landbruket har gitt. I seg selv har flukten fra landsbygda ikke skapt så mange nye arbeidsplasser, og arbeidsløsheten blant de ny «innvandrerne» er høy. Høye fødselstall sørger også for at landsbygda forblir folkerik. I kjølvannet av denne interne migrasjonen får byene sine egne problemer og bymyndighetene kan ikke tilby verken sosiale strukturer eller inntekter som kan tilfredsstille de fleste migranter. Trykket øker, ikke minst politisk. Det kan se ut som det er nasjonale behov for å bremse flukten fra landsbygda. Én av flere mulige løsninger ligger i å sørge for at det blir flere villige bønder, og at de som er ufrivillige i dag, kanskje får et nytt syn på morgendagen. En levende bygd, med talent og entreprenørvilje intakt, er en nasjonal og internasjonal ressurs, i tillegg til å produsere mat for de mange, senke avhengigheten av kostbar matvareimport, og opprettholde det sosiale og kulturelle lim som landbruket i alle land har bidratt til. Det er da også en kilde til talent for intellektuell utvikling nasjonalt. Hvor mange Einsteiner gjeter fremdeles geiter på savannene?

Hvordan avvikle den ufrivillige bonden?

Hvilke grep kan det internasjonale samfunn, utviklingslandene selv og vi som enten betaler for eller driver med bistand ty til for å avvikle den ufrivillige bonde? Det første virkemiddel synes meg å være å gjøre omsetningen av landbruksvarer og innsatsvarer i landbruket internt i landene bedre og mer ærlig. Uten å måtte melde seg ut av det internasjonale samfunnet (for eksempel gjennom kritiske WTO-holdninger) har nasjonalstater betydelige muligheter til å forbedre omsetningsleddene nasjonalt og bygge nasjonale markeder. Kampen mot korrupsjon vil være avgjørende, og virkemidlene mot de korrupte, på alle nivåer, må være knallharde. Ett godt bidrag er likevel å få omsetningen under ærlig kontroll slik at de korrupte ikke slipper til. Hvis det bare var én ting jeg kunne gjøre for fattige bønder i utviklingsland, vil det være å bedre markedsføring/omsetning. Det står mye høyere på min prioritetsliste enn nye plantesorter, kunstgjødsel, traktorer og plantevernmidler.

Det neste på listen min ville være å kunne ta vare på den maten som kan produseres, ved å redusere innhøstnings- og lagringstap, som kan være 20-50%. Det er mye enklere enn å øke avlingene. Ufrivillige bønder som ser det kan begynne å lønne seg å være bonde, kan bli villige bønder. Det har vært en mindre dreining i internasjonal bistand i retning landbrukssektoren. Selv Verdensbankens økonomer har forstått at det kan være kortsiktig å styre politikk og lånekapital til de sektorer som har den beste avkastning på investeringer. Den negative kapital som ufrivillige bønder og byenes urolige slumstrøk representerer, hører med i likningene. Det gjør også banditter og terrorister og hvileløse liv som fremmedarbeidere i land etter land. Gjenoppbyggingen av offentlig veiledningstjenester i landbruket, som strukturtilpasningen raserte, vil være et virkemiddlel også til å forbedre dyrkning og husdyrhold, og gi bygdas døtre og sønner viktige intellektuelle arbeidsplasser på landsbygda. Sterk støtte til landbruksskoler, landbruksfakulteter og landbruksuniversiteter er enkle og rimelige grep det internasjonale samfunn kan ta.

Økende tilgang på rimelige forbruksvarer på landsbygda vil relativt sett fortsette å bedre fattige bønders kjøpekraft. Selv om Norge kanskje kan gjøre lite i denne sammenheng, bør vi kunne tiljuble fallende utsalgspriser på mange ting som kan gjøre livet lettere, enten de produseres i landene selv eller i Kina. Da blir kontrasten til det (innbildte) storbyparadiset hakket mindre og trekkraften minskes. Handelsvilkår som fremmer slik varehandel, bør støttes. På sektoren tjenesteyting er det mye både nasjonale og internasjonale myndigheter bør tenke på.  Vi har i dag helt andre kommunikasjonsmuligheter enn bare for få år siden. Suksessen med mobile banktjenester i mange utviklingsland har brakt banken til rundt hjørnet. Matvarebørser orienterer bønder på sms om hva hovedstadsprisen er og hva de kan kreve for sin avling. Ser vi på de pengestrømmer som diaspora sender hjem, synes det som om mange fattige bønder ville få et bedre liv gjennom skole og helsetjenester, i noen land særlig på kvinnesiden. En kraftig dreining av internasjonal utviklingshjelp til å støtte for bedre skolesystemer og bedre helsevesen vil forsterke de prioriteringer diaspora allerede har gjort, og kan kobles til diasporaens egne investeringer, som i Mexico. Igjen kan moderne teknologi hjelpe til, både på skole og helsesiden, og vi bør ikke være redde for å overføre denne teknologien. Heller den enn siste modeller av store traktorer.

Bygdeutvikling må oppdateres

I alle land har vi sett en nedgang i sysselsettingen i landbruket. Dette har kunnet håndteres i industriland gjennom vekst i industri og avansert tjenesteyting. Likevel er det med en viss bekymring av også vi i våre rike land ser utarmingen av talent og utdannelse på landsbygda. Dette er ikke oppskriften for utviklingsland med mange fattige bønder. Riktignok vil industrialiseringen i land som Kina, India og Brasil kunne absorbere en del flyktende ufrivillige bønder, men de vil etterlate seg horder av ufrivillige bonde-slektninger på landsbygda. Vi må se hvordan vi kan finne nøkler til hvordan levestandarden på den fattige landsbygda kan bedres. Vi må foreta en gjenvisitt til det nå gammeldagse begrepet om bygdeutvikling og oppdatere dette med nye elementer som fanger opp grunnleggende årsaker til flukten fra landsbygda, og at det blir ufrivillige bønder igjen. Hvis det nå viser seg at dyrkningsforholdene på landsbygda i mange fattige land forverres av de miljøutslipp vi i de rike og nyindustrialiserte landene foretar, har vi et enormt forklaringsproblem både for villige og ufrivillige bønder der. Vi i de rike landene har stort sett klart overgangen fra landbrukssamfunn til industrisamfunn rimelig bra, ikke minst på grunn av den utstrakte bruk av en fordums forsøplingsteknologi. Dette kan ikke gjentas, og det må ikke gjentas. Jeg har ikke følelsen av at mange aktive politikere er klare over dette i gjerning, ikke bare ord. Vi trenger stadige påminnelser fra alle de private miljø- og utviklingsorganisasjoners bevere (men også muldvarper) om store linjer i det som må til for å skape og omvende ufrivillige bønder. De ufrivillige bønder er såre rasjonelle, og det burde vi rikinger også kunne være.

 

Om forfatteren: Stein W Bie har vært direktør for Noragric, forskningsdirektør i FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) og generaldirektør i den internasjonale landbruksorganisasjonen ISNAR i Haag. Bie er en av Norges fremste eksperter på mat, landbruk og bistand. I dag arbeider han som daglig leder i IMSA Knowledge Company AS og har nylig sluttet som økobonde i Rendalen.

Artikkelen sto først på trykk i rapporten “Hvor mange bønder trenger vi?

Del